Gruveslam forurenser fjorder

Behovet for mineraler øker

Verdens behov for mineraler øker i takt med den økonomiske veksten, og den globale mineralindustrien har nesten doblet produksjonen de siste 35 årene; fra 9,6 milliarder tonn i 1985 til 17,7 milliarder tonn i 2018.

Teknologiutvikling og det «grønne skiftet» forsterker etterspørselen etter kritiske mineraler, som brukes i for eksempel batterier, elbiler, solceller og vindturbiner. Dette gjelder spesielt for sjeldne jordmetaller, kobolt, litium, magnesium og grafitt.

Hvorfor har gruveindustrien et dårlig rykte?

72% av verdens mineralproduksjon foregår i lavinntektsland og land med fremvoksende økonomier, og 66% foregår i land med ustabile eller svært ustabile styresett. Disse prosentandelene er økende.

Dette er land som ofte har svak miljøregulering, svake arbeidsrettigheter, og hvor lokalbefolkning og urbefolkning har svake rettigheter til land og vann. I disse landene har gruveindustrien ofte store negative sosiale og miljømessige konsekvenser. Dette innebærer forurensing av vann og luft, beslaglegning av arealer til gruver og gruvedeponier, og ødeleggelse av natur og økosystemer. En stor del av mineralressursene finnes i urfolksområder, og urfolk har vært særlig utsatt for negative effekter av gruvevirksomhet.

Gruveindustrien er nødvendigvis sterkt påvirket av råvareprisene, og er ofte karakterisert av store svingninger, såkalte «boom and bust» sykler, hvor perioder med utbygging og vekst etterfølges av konkurs og nedleggelse. Mangel på stabilitet har negative sosiale konsekvenser, og fragmenterer miljøansvaret. Manglende opprydding etter nedlagte gruver og gruvedeponier, utgjør derfor et stort miljøproblem.

Norge har betydelige mineralressurser og en bergverksindustri med flere hundre år gamle tradisjoner. Norsk bergverksindustri har tidligere vært preget av de samme miljø- og samfunnsproblemene som man i dag gjerne finner i lavinntektsland og land med fremvoksende økonomier. Men de siste femti årene har man i Norge, i likhet med de fleste rike vestlige land, sett en betydelig forbedring med hensyn til miljøpåvirkninger, samfunnsansvar, og rettigheter for gruvearbeiderne.

Hva er avgangsmasser, og hvorfor er de et miljøproblem?

Uttak av mineraler innebærer at man må skille mineralene fra gråberg. Dette gjøres gjennom knusing, oppmaling og separasjon av mineralene, og deretter blir restene, eller avgangsmassene, deponert i egnede deponier.

I moderne gruvedrift er avgangsmassene slam av finkornet steinstøv som kan inneholde varierende grad av svovel og tungmetaller som kobber, bly, kvikksølv og sink. I tillegg inneholder avgangsmassene gjerne ulike kjemikalier som brukes i separasjonsprosessen og kjemikalier som brukes til å få steinstøvet i slammet til å klumpe seg.

Fordi mineralene som regel utgjør en liten andel av den malmen man tar ut av fjellet, er volumet av avgangsmassene svært store, og kan for en enkeltgruve utgjøre mange millioner tonn i året. I kobbergruven Nussir i Repparfjord inneholder for eksempel malmen rundt 1 prosent kobber. For å fremstille kobberet til en datamaskin som inneholder 700 gram kobber, vil man med andre ord produsere om lag 70 kg restmasse. Nussir planlegger å deponere om lag 2 millioner tonn avgangsmasser i året.

På verdensbasis synker innholdet av mineraler i malmen som hentes ut, ettersom de beste mineralressursene gjerne utnyttes først. Dermed produseres det mer og mer restmasse fra gruveindustrien, og deponering av avgangsmasser er i dag et betydelig miljøproblem.

Hva er verst for miljøet -sjødeponi eller landdeponi?

Både land- og sjødeponier vil være miljøskadelige. Landdeponier innebærer beslaglegning av store landarealer, og ikke minst betydelig risiko for lekkasje av giftige tungmetaller og kjemikalier ut i ferskvann. I landdeponier vil svovel fra gruveavgangen reagere med luft og vann og danne syre, som igjen mobiliserer tungmetaller i avgangsmassene som kan lekke ut i miljøet og forgifte ferskvann over store områder.

Slike utslipp fra gamle (og nye) gruver og deponier utgjør ett av de største forurensingsproblemene i verden, og har ødelagt tilgangen til rent drikkevann for mange millioner mennesker. Denne risikoen er redusert i sjødeponier fordi sjøvannet, særlig på større dyp, gir et mer stabilt basisk miljø med lite oksygen hvor metallene bindes, og i mindre grad lekker ut i miljøet.

I Norge har ofte sjødeponi vært et alternativ, og avgangsmassene blir i slike tilfeller gjerne avsatt på bunnen av en fjord. Utslippene fører til at bunndyrene i deponiområdet blir tildekket av gruveslam og dør. I tilfeller hvor massene inneholder høye konsentrasjoner av giftige tungmetaller, spesielt sink og kobber, vil slike stoffer lage et giftig bunnmiljø og gjøre sjøbunnen ubeboelig for bunndyr i mange år etter at deponeringen har opphørt.

Avhengig av stabiliteten til avgangsmassene, kan også tungmetaller lekke ut i vannmassene over tid, og føre til opphoping av giftige tungmetaller i fisk og skalldyr i områdene rundt deponiet. Utslipp av slam vil også føre til økt turbiditet (nedsatt sikt) i vannet, og finkornete partikler, inkludert nanopartikler, kan spres over større områder. Sist men ikke minst kan kjemikaliene som brukes i separasjonsprosessen være giftige i høye konsentrasjoner og gjøre skade på det marine miljøet. Utslippene vil med andre føre til redusert vannkvalitet og dårlig økologisk tilstand lokalt.

Allikevel trenger vi gruveindustrien

Det er et stort behov for mineraler, og flere mineraler vil være essensielle for teknologien som skal drive det grønne skiftet. Gruveindustrien må nødvendigvis være en sentral aktør.

Bærekraftsutfordringene for gruveindustrien er store, men man ser i dag en betydelig vilje hos industrien selv til å løse disse problemene. Dette innebærer for eksempel at industrien er blitt mer bevisst sitt samfunnsansvar ved at virksomheten tar større hensyn til lokale interesser og miljø, inkludert urfolksinteresser. Det er også satt et betydelig fokus på utfordringer knyttet til energibruk i utvinningsprosessen, utslipp av klimagasser, utvikling og bruk av mer miljøvennlige kjemikalier i separasjonsprosessen, økt utvinningsgrad, alternativ bruk av avgangsmassene, og mer miljøvennlig deponering av avgangsmassene som for eksempel tilbakeføring av avgangsmassene til gruvene. I tillegg er økt resirkulering og gjenvinning av ulike mineraler i avfallshåndteringen blitt en viktig målsetning hos myndighetene.

Det er generelt strenge miljøkrav for deponering av avgangsmasser fra gruveindustrien i Norge. I Nord-Norge har det foregått eller foregår deponering av avgangsmasser i fjorder som Bøkfjorden, Repparfjord, Stjernøya, Bergsfjord, Tysfjord og Ranfjorden.

Sydvaranger gruver planlegger utslipp av avgangsmasser i Bøkfjorden

Sydvaranger gruver startet utvinning av jernmalm tilbake i 1910. Helt siden oppstarten har avgangsmasser blitt deponert i Bøkfjorden. Gruven ble stengt etter konkurs i 2015, men det er lagt planer for ny oppstart for langsiktig produksjon av jernkonsentrat. I henhold til planen vil produksjonen være på 3,5-4,5 millioner tonn jernkonsentrat i året. Dette vil gi et utslipp på ca. 4 millioner tonn avgangsmasser i Bøkfjorden hvert år. Utslippene vil etter planen også omfatte rundt 72 tonn kjemikalier som brukes som flokkuleringsmiddel for gjenvinning av prosessvann. Avgangsmassene er ikke giftige i seg selv, men finmalte partikler vil spres over et relativt stort område, noe som vil ha en negative effekter på økologien i fjorden. Det er fortsatt noe usikkerhet knyttet til miljøeffekten av vannbehandlingskjemikaliene som skal slippes ut.

Nussir planlegger utslipp av avgangsmasser i Repparfjord

I kortere perioder har det vært utvunnet kobber i Kvalsund helt siden 1905. På 1970-tallet ble avgangsmasser deponert i Repparfjorden. Nussir har siden 2015 planlagt oppstart av utvinning av kobberkonsentrat. Det skal produseres om lag 50 000 tonn kobberkonsentrat i året. Inntil 2 millioner tonn avgangsmasser er planlagt deponert i Repparfjorden hvert år. Avgangsmassene vil inneholde tungmetallene kobber, nikkel og krom. Kobber vil spesielt utgjøre et problem. Lekkasje av kobber fra avgangsmassene vil være giftig for marine organismer, og vil utgjøre et problem for bunnlevende dyr i utslippsområdet. Spredning av finmalte partikler vil også ha negative effekter på økologien i fjorden. Utslipp av kjemikalier vil være små og vil etter all sannsynlighet ikke utgjøre noe problem.

Sibelco Nordic Stjernøy slipper ut avgangsmasser i Stjernøysundet

Sibelco Nordic på Stjernøya utvinner nefelinsyenitt. Nefelinsyenitt er et forholdsvis sjeldent mineral som brukes i glassproduksjon, keramisk industri og maling. Gruvedriften startet opp i 1961, og har foregått med ulike eiere siden. Det produseres årlig om lag 300 000 tonn nefelinsyenitt. Avgangsmassene slippes ut i sjøen på grunt vann. Det kan slippes ut inntil 300 000 tonn i året, men i praksis slippes det ut rundt 212 000 tonn. Det slippes ikke ut kjemikalier, avgangsmassene inneholder lite tungmetaller, og er ikke giftig for marine organismer. Finmalte partikler som avsettes på bunnen forårsaker nedslamming, og har negativ påvirkning på bunnfaunaen i området rundt utslippet.

Skaland graphite slipper ut avgangsmasser i Bergsfjorden

Skaland Graphite utvinner grafitt på Skaland. Produksjon har foregått siden 1932 med ulike eiere. Det produseres om lag 10 000 tonn grafittkonsentrat i året. Avgangsmasser blir sluppet ut i Bergsfjorden. Det kan slippes ut inntil 40 000 tonn avgangsmasser i året, men utslippene er på rundt 25 000 tonn. Det slippes ut noe kjemikalier sammen med avgangsmassene. Utslippene av kjemikalier er imidlertid svært små, og utgjør ikke et miljøproblem. Avgangsmassene inneholder forhøyede konsentrasjoner av tungmetallene kobber, nikkel og krom. Bunnfaunaen i områdene rundt utslippspunktet er negativt påvirket av utslippene og bunnsedimentene viser høye konsentrasjoner av kobber og nikkel.

The Quartz Corp slipper ut avgangsmasser i Tysfjord

The Quartz Corp produserer høykvalitets kvartssand produkter. Det kan slippes ut inntil 37 000 tonn avgangsmasser i året. Utslippstillatelsen omfatter også utslipp av fluorkiselsyre på inntil 8500 tonn i året samt flotasjonskjemikalier. Utslippene er på rundt 4000 tonn avgangsmasser og 3000 tonn fluorkiselsyre. Undersøkelser antyder små miljøeffekter.

Rana gruber slipper ut avgangsmasser i Ranfjorden

Mo i Rana har en lang gruve- og industrihistorie, og Ranfjorden er preget av mange år med utslipp fra denne virksomheten. Rana gruber henter ut malm i Ørtfjell/Storforshei for produksjon av jernmalmkonsentrater. Produksjonen er på 1,5 millioner tonn konsentrat, og det kan slippes ut inntil 3 millioner tonn avgangsmasser i året. Det slippes ut neglisjerbare mengder flotasjonskjemikalier. Avgangsmassene inneholder små mengder tungmetaller, og miljøkonsekvensene av utslippet er først og fremst knyttet til nedslamming av fjorden.