Utslipp av miljøgifter

De fleste varer vi kjøper i butikken inneholder industrielt framstilte kjemiske stoffer. Den globale kjemiske industrien vokser raskt i takt med økende forbruk av kjemiske produkter i sektorer som landbruk, bygg og anlegg, mineralutvinning, elektronikk, kosmetikk, farmasøytisk industri og tekstilindustri.

Økt forbruk av kjemisk framstilte varer gir økt utslipp av kjemikalier til miljøet

Produksjon av kjemisk intensive varer foregår i en kompleks verdikjede med global handel av råvarer og produkter, og hvor kjemisk avfall produseres ved hvert trinn i verdikjeden. Økt bruk av industrielt fremstilte kjemiske stoffer, også kalt kjemisk intensivering, fører derfor til at store mengder nye og potensielt skadelige stoffer slippes ut i miljøet.

En stor del av denne forurensingen ender opp i havet gjennom punktutslipp av ubehandlet avløpsvann og kloakk, utslipp fra industrien, avrenning av plantevernmidler fra landbruket, avrenning og utslipp fra mineral- og oljeindustrien, avrenning og lekkasjer fra avfallsdeponier, og nedfall av forurensing transportert gjennom luften.

Listen av potensielt skadelige stoffer og miljøgifter er lang, og omfatter blant annet giftige tungmetaller, persistente organiske miljøgifter, hydrokarboner, ulike farmasøytiske produkter, pesticider, plast og mikroplast. For en del av disse stoffene er skadevirkningene på dyr og planter godt kjent, men det store antallet kommersielle kjemikalier, og ikke minst alle blandingene av kjemikalier som slippes ut i miljøet, forårsaker et utall av komplekse, og hittil ukjente skadevirkninger på mennesker, dyr, planter og økosystemer.

Strenge utslippskrav gir mindre miljøgifter i naturen

Miljøgifter er stoffer som brytes langsomt ned i naturen, som oppkonsentreres i organismer og i næringskjeden over tid, og som har alvorlige langtidseffekter på dyr eller planter. I Norge har myndighetene laget en liste med 66 prioriterte miljøgifter hvor utslippene skal reduseres betraktelig eller stanses. Eksempler er kvikksølv, kadmium, bly, PCB, DDT, PAH, dioksiner, ftalater, arsen, osv. Arbeidet handler om å forhindre bruk og utslipp, deponere giftig avfall forsvarlig, og rydde opp i gamle deponier og forurenset grunn og sjøbunn. I takt med strengere utslippskrav og forbud mot enkeltstoffer, har utslipp fra industrien blitt betydelig redusert, og for flere av miljøgiftene er utslippene i Norge redusert med over 90% siden 1990.

Polarmåker på Bjørnøya dør av langtransporterte miljøgifter

Miljøgifter oppkonsentreres i næringskjeden -fra lav konsentrasjon i planter til høyest konsentrasjon hos rovdyrene på toppen. Polarmåke spiser fugleegg og andre sjøfugl, og er derfor helt på toppen av næringspyramiden. Når miljøgifter fraktes til Arktis med vind og havstrømmer, ender de til slutt opp hos polarmåker som har svært høye konsentrasjoner av miljøgiften PCB i kroppen. Fuglene blir syke og dør, og bestanden på Bjørnøya har gått bratt nedover. Etter at bruk av PCB har blitt forbudt i mange land, har konsentrasjonen av PCB sunket, men bestanden er fortsatt på et lavt nivå.

Men vi eksporterer forurensingen vår til fattige land

Strenge reguleringer i rike, vestlige land gjør at forurensende industri flytter virksomheten sin til land hvor myndighetene har svak kontroll med utslipp av skadelig avfall. Resultatet er redusert forurensing i rike vestlige land på bekostning av fristeder for forurensende industri i fattige land og land med rask økonomisk utvikling.

Den positive utviklingen i Norge er derfor også et bilde på at vi i økende grad eksporterer miljøproblemer relatert til forbruket vårt til andre deler av verden. Forurensing fortsetter å være et svært alvorlig problem på global skala, og det er viktig at strenge nasjonale tiltak følges opp av internasjonale avtaler og strengere miljøkrav og miljøforpliktelser hos forbrukere og multinasjonale selskaper.

Internasjonale avtaler er viktige for å redusere utslipp

Stockholmkonvensjonen er en internasjonal avtale som regulerer bruk og håndtering av persistente organiske miljøgifter, mens Minamatakonvensjonen regulerer bruk og håndtering av kvikksølv. Baselkonvensjonen og Rotterdamkonvensjonen regulerer handel og eksport av farlig avfall. Etter at disse avtalene kom på plass har bruken og utslipp av flere farlige stoffer, som PCB, DDT, bly og kvikksølv gått ned, og overvåkingsdata viser at konsentrasjonene av disse stoffene i miljøet langsomt har avtatt.

Kan industrien selv være en del av løsningen?

Forurensende industri har hovedansvaret for at vi nå har oversteget tålegrensen for hva planeten tåler av forurensing. I en global og liberal økonomi hvor «det sosiale ansvaret til bedrifter er å øke profitten», har bedriftene overtalt politikere til å redusere miljøkravene, hvis ikke flytter de virksomheten til områder med lave skatter, billig arbeidskraft og manglende miljøregulering. Og politikere reduserer skatter og miljøkrav under løfte om arbeidsplasser og økonomisk vekst.

I dag domineres de viktigste sektorene av noen få, svært store og lønnsomme multinasjonale virksomheter. Disse selskapene har nå blitt så mektige at fremtredende miljøforskere mener at selskapene selv kan diktere strengere arbeidslivs- og miljøreguleringer som vil gjelde for hele sektoren som de opererer i. De mener med andre ord at løsningen ligger i at disse store bedriftene innfører reguleringer og forpliktelser som vil forplante seg i hele verdikjeden, og dermed kan sikre en bærekraftig utvikling.

I lys av økende miljøproblemer og sosial ulikhet, har bedriftene i stor grad forlatt Milton Friedmans neoliberale doktrine, og anerkjenner sitt sosiale ansvar. Svært mange bedrifter har derfor innført regnskap og strategier for ESG (Environmental and Social Governance) som nettopp handler om strategier for å bygge miljømessig og sosial bærekraft. Et godt eksempel er norske laksenæring som har gått sammen for å sikre at soya som importeres fra Brasil til norsk laksefôr er bærekraftig dyrket og ikke kan knyttes til avskoging.