Liten fiskebåt som trekker garn med torsk.
Torskefiske utenfor Kvaløya, Tromsø
Bo Eide

Matproduksjon fra fiskeri

Fiskeriindikatoren måler bærekraftig matproduksjon fra fiskeriene. Den er satt sammen av hvor mye som fiskes av de ulike fiskebestandene i kommunen, og hvor bærekraftig dette fisket er med hensyn til den enkelte bestand.


May 24, 2022:
Per Fauchald Seniorforsker, Norsk institutt for naturforskning
Erik Olsen Forskningssjef, Havforskningsinstituttet
Marina Espinasse Postdoktor, Havforskningsinstituttet

Indikatoren beregnes fra Fiskeridirektoratets landingsdata og bestandsvurderingene til det internasjonale havforskningsrådet ICES.

Indikatoren består av to deler: Hvor mye mat som produseres, dvs. den totale rundvekt av fisk som fiskes i kommunen, og hvor bærekraftig dette fisket er. Hvis bestanden det fiskes på er i dårlig forfatning og i liten grad tåler fiske, eller hvis bestanden ikke blir vurdert, har vi satt bærekraften lik null. Hvis bestanden som fiskes er i god forfatning og fint tåler beskatning, er bærekraften satt lik 1.

Multipliserer vi vekten av fisk som er fisket i kommunen med bærekraft, får vi et mål på bærekraftig matproduksjon fra fiskeriene.

Produksjon av mat

For å beregne hvor mye fisk (rundvekt) som fiskes i kommunen har vi hentet data fra Fiskeridirektoratets landings- og sluttseddelregister hvor fangstdata er koblet til fartøydata.

Disse dataene er svært omfattende, og inneholder detaljerte data for hver enkelt fangst som er landet. Fangstene er oppdelt på art, og for kommunene i Nord-Norge i 2019 var datasettet på 558 197 observasjoner. Fra dette datasettet hentet vi ut:

  • Fangstår -året som fangsten ble tatt
  • Lokasjon og hovedområde -angivelse av hvor fangsten ble tatt
  • Art fanget
  • Rundvekt -levendevekt av fangsten beregnet fra produktvekt

Kobling av fangst til kommune

Hver fangst i Fiskeridirektoratets database er angitt med et hovedområde og en lokasjon som viser til hvor fangsten ble tatt. Hovedområder er relativt store områder, og hvert hovedområde består av flere lokasjoner som gir en mer nøyaktig stedsangivelse. For å knytte fangstene til kommune, ble lokasjonene koblet til kommunekartet. Kun lokasjoner som overlappet med kommunene ble med i datasettet. Der hvor lokasjonene overlappet med flere kommuner, beregnet vi arealandeler -dvs. arealandelen av lokasjonen som er innenfor kommunegrensene. Deretter ble fangsten i lokasjonene fordelt på kommuner avhengig av arealandeler.

Angivelsen av lokasjoner kan være usikker, spesielt for fangster tilbake i tid og for fangstoperasjoner som går over store områder. Hovedområdene på sin side gir en svært grov fordeling av fangster på kommuner. Inkludering av lokasjoner tilfører ytterligere informasjon, og gjør derfor fordelingen mer nøyaktig. Vi forventer ikke noen systematiske feil (bias) i lokasjonene, og gitt det store datamateriale, mener vi at lokasjonene samlet sett gir et rimelig bilde på fiskeriene.

Kartet viser Fiskeridirektoratets hovedområder (røde linjer) og lokasjoner (svart rutenett) og kommunene i Kystbarometeret.

Bærekraft

Vi brukte det internasjonale havforskningsrådet, ICES sine bestandsvurderinger for å beregne bærekraft av hver enkelt fangst. ICES sine ekspertgrupper beregner størrelsen på gytebestandene (SSB), fisketrykk utrykt som fiskedødelighet (dødelighet som skyldes fiske; F), og ulike referanseverdier for F og SSB, for de viktigste fiskebestandene i Nordøst Atlanteren. Disse beregningene er basert på datasett for hver enkelt bestand, og utgjør det vitenskapelige grunnlaget for å fastsette totalkvoter, det vil si hvor mye fiskerimyndighetene tillater at det fiskes av hver enkelt bestand hvert år.

Bestandsvurderingene for Norskehavet og Barentshavet ble hentet fra ICES sin database. Vi brukte målene for gytebestand (SSB) og referanseverdiene Blim og Bpa for å angi bærekraft. Blim og Bpa er referanseverdier for «føre-var» vurderinger av bestanden. For en gytebestand mindre enn Blim er det stor sannsynlighet for at rekrutteringen er negativt påvirket av bestandsstørrelsen. I en slik situasjon er det fare for at bestanden kan kollapse. For en gytebestand større enn Bpa er det liten sannsynlighet for at rekrutteringen er negativt påvirket av bestandsstørrelsen, og dermed er det svært liten sannsynlighet for bestandskollaps.

Vi satt bærekraft lik null for gytebestand < Blim og bærekraft lik 1 for gytebestand > Bpa, og lot andel bærekraft øke lineært med gytebestand mellom Blim og Bpa:

bærekraft = 0 for SSBBlim

bærekraft = (SSB-Blim)/(Bpa-Blim) for Blim < SSB < Bpa

bærekraft = 1 for SSBBpa

Sammenhengen mellom gytebestand og bærekraft av fisket slik vi har definert det i indikatoren matproduksjon fra fiskeri.

ICESs referanseverdier for gytebestand

Figuren viser sammenhengen mellom gytebestand (SSB) og rekruttering (tilvekst) for en fiskebestand. Blå punkter er data, og den blå linjen representerer den estimerte sammenhengen. På linjen finner vi tre referanseverdier for bestanden; Blim, Bpa og BMSY. Når SSB er mindre enn Blim er det stor sannsynlighet for at rekrutteringen er negativt påvirket av en lav gytebestand. Når SSB er større enn Bpa er det liten sannsynlighet for at rekrutteringen er negativt påvirket. Når SSB er lik BMSY så er gytebestanden på et nivå som i gjennomsnitt vil gi det høyeste langsiktige uttaket (maximum sustainable yield). Figuren er omarbeidet fra ICES (2019).

Bærekraft for bestander fisket i Nord-Norge

Tabellen viser referanseverdier og bærekraftsindikatorer for ulike bestander som brukt i fiskeriindikatoren for 2019. Legg merke til at vi har tre bestander for torsk: Nordøst atlantisk torsk (skrei), kysttorsk nord og kysttorsk sør. Disse blir vurdert separat av ICES, men skilles ikke i fangstdataene. For torsk beregnet vi derfor et gjennomsnitt av bærekraft for de tre bestandene vektet for total fangst (Torsk total). For kysttorsk sør, har ikke ICES beregnet referanseverdier, og bestanden er oppgitt som en indeks. ICES vurderer ikke denne bestanden som bærekraftig høstet, og vi har derfor satt bærekraft lik null. For reke er bestandsmålene oppgitt som andeler av BMSY.

Bestander uten vurdering

En del arter mangler bestandsvurderinger fra ICES.

Tare har blitt høstet i prøvefiske sør i Nordland. Vi valgte å fjerne tare fra datasettet.

Fisket etter raudåte er vurdert til å være bærekraftig, og bærekraft for fiske etter raudåte ble derfor satt lik 1.

Kongekrabbe er en introdusert art som brer seg vest og sørover fra Øst Finnmark. For denne arten har vi satt bærekraft for fisket lik 1.

Tilsvarende har fisket etter taskekrabbe i Nordland økt ettersom denne arten sprer seg nordover, og vi satt bærekraft for denne arten også lik 1.

For andre arter hvor det ikke er gjort noen bestandsvurdering, ble bærekraft satt lik null. For disse bestandene har man enten for liten kunnskap til å gi en vurdering, eller det foregår ikke noe regulært målrettet fiske på dem. I mange tilfeller representerer fangsten utilsiktet fangst eller bifangst.

I henhold til disse kriteriene var kun 3,7% av den registrerte fangsten i kommunene i Nord-Norge i 2019 uten bestandsvurdering.

Bærekraftig matproduksjon

Indikatoren for bærekraftig matproduksjon for fiskeri er gitt som:

Bærekraftig matproduksjon fra fiskeri=iρiCi\textrm{Bærekraftig matproduksjon fra fiskeri} = \sum_i \rho_i \cdot C_i

Hvor i er bestand, ρ er bærekraft og C er fangst i tonn.

Totalt for kommunene i Nord-Norge ble det i 2019 fisket 585 361 tonn. I henhold til indikatoren var 550 879 tonn, eller 94 % av fisket bærekraftig.

Fiske etter sild med snurpenot
Bo Eide

Begrensninger

Indikatoren «bærekraftig matproduksjon fra fiskeri» tar kun hensyn til om fiskeressursene blir utnyttet bærekraftig, og ser med andre ord bort fra mange viktige effekter av fiske på natur og miljø. De viktigste begrensningene er oppsummert under.

Én-arts forvaltning

Indikatoren er basert på tradisjonell bestandsforvaltning av fiskeriene. Det betyr at man ser på hver bestand som en isolert fornybar ressurs som kan høstes optimalt. Les mer om dette her. Fiskebestandene er imidlertid en del av et økosystem, hvor fisket på en bestand påvirker andre deler av økosystemet. Hard beskatning av en fiskeart kan for eksempel redusere predasjonstrykket på fiskens byttedyr som igjen kan påvirke andre arter i næringsnettet. Slike kaskader i næringsnettet er ganske vanlige i marine økosystemer, og kan ofte ha store og utilsiktede konsekvenser. Ett interessant eksempel kan du lese om her eller her.

Bifangst

På grunn av manglende registrering av bifangst i sluttseddelregisteret, tar ikke indikatoren hensyn til bifangst.

Fiske fører ofte til utilsiktet fangst av andre dyr. I noen tilfeller dreier dette seg om sjeldne og truede arter av fisk, sjøfugl og marine pattedyr. Mange av disse artene er allerede redusert til svært lave nivåer som følge av tidligere overfiske. Dette gjelder for eksempel haiarter som pigghå, håbrann, brugde og håkjerring. Disse artene er listet som henholdsvis sårbar, sårbar, sterkt truet og nær truet på den norske rødlisten.

Fjorder og kystavsnitt langs kysten har ofte stedegne bestander av torsk, steinbit, hyse, sild og lodde. Mange av disse bestandene ble fisket ned til svært lave nivåer på 1960 og -70 tallet. Kystfiske etter torsk, sei, sild eller reker fører gjerne til bifangst av disse stedegne bestandene, noe som sannsynligvis bidrar til at de ikke bygger seg opp igjen. Les mer om hva dette kan føre til her og her.

Med innføring av monofilament garn ble dykkende sjøfugl og sjøpattedyr i økende grad fanget i garnfiske. For eksempel druknet 10 000 vis av lomvi hvert år i torske- og laksegarn langs kysten av Nord-Norge fra 1960 til 1980 -tallet. Resultatet var kollaps i lomvibestanden langs norskekysten. Denne bestanden er per 2021 fortsatt kritisk truet.

Fiskerinæringen arbeider aktivt med å redusere bifangstproblemet med innføring av mer selektive fiskeredskaper. Myndighetene har også innført et omfattende regelverk med grenser for tillatt mengde bifangst og stans i fiske i områder med stort innslag av utilsiktet fangst. Men manglende dokumentasjon av hva som faktisk blir tatt i bifangst gjør det vanskelig å evaluere disse tiltakene, og det er derfor svært vanskelig å beregne de faktiske konsekvensene av bifangst.

Forsøpling

Fiskeriene er den største kilden til plastforsøpling langs av kysten i Nord-Norge. Les mer om dette her. Tap eller dumping av fiskeredskaper er et spesielt stort problem ettersom disse redskapene kan fortsette å fange eller vikle inn fisk og andre dyr i mange år etter at redskapet var tapt. Fiskeridirektoratet henter opp store mengder tapte fiskeredskaper hvert år, og fiskerne har selv blitt mer oppmerksomme på dette problemet.

Skade på leveområder

Fiskeredskaper som slepes langs bunnen slik som bunntrål, reketrål og skjellskrape, forstyrrer bunndyr og ødelegger bunnhabitater. Dette er spesielt alvorlig i områder med dypvannskoraller som fisk og bunndyr bruker som skjul og leveområde.

Men redskapene ødelegger også de store bløtbunnshabitatene på kontinentalsokkelen. Redskapene forstyrrer og rører sedimentene opp i vannmassene, de reduserer biologisk mangfold og forekomsten av store bunndyr, de selekter bunndyrsamfunn som domineres av små kortlevede arter, og de produserer åtsler for åtseletere. Med andre ord, hyppig bunntråling gir et degradert og fattig bunndyrsamfunn med enkel struktur og lavt biologisk mangfold. Les mer om dette her.

Mange sårbare områder langs norskekysten er vernet mot bunntråling, dette gjelder for eksempel områder med dypvannskoraller. Myndighetene har også innført detaljert regulering med hensyn til tillatelser for bunntråling langs kysten, særlig er bestemmelsene strenge innenfor 12 nautiske mil fra grunnlinja.

Selv om mesteparten av trålingen foregår utenfor kommunegrensene, ble 14 % av fangstene som ble fisket i kommunene i 2019 fisket med bunntrål, reketrål eller skjellskrape.

Video som viser bunntråling

Utslipp av klimagasser

Fiskefartøyer slipper ut klimagasser til luft. I tillegg forårsaker bunntråling utslipp av CO2 til sjøen. Marine sedimenter lagrer store mengder karbon. Når sedimentene virvles opp av bunnskraping og bunntråling, slippes organisk karbon ut i vannmassene hvor det blir omformet til mineraler og CO2. Dette bidrar til økt CO2 i vannmassene og havforsuring. På verdensbasis medfører bunntråling utslipp av karbon fra sedimentene tilsvarende mellom 800 og 1500 millioner tonn CO2 årlig -dette er om lag den samme mengden CO2 som slippes ut fra global luftfart.

Fiskegjel

Kilder